Man kan aldri få for mange…

For en del uker siden ble jeg overrasket med en bursdagsgave på forskudd, og plutselig hadde jeg egen logo!

Litt av en gave å få! Fjellene på veska er blant annet Skeistind og Eidetind sett fra Rørstad i Sørfold.

Jeg har ei god venninne som driver med både strikking, søm og nå også vinyltrykk. Hun er egentlig lærer, men har altså et hobbyprosjekt som er i ferd med å bli en egen geskjeft – «Saritha sy og strikk» (du finner henne på Facebook og Instagram).

Hun hadde funnet ut at hun ville gi meg et handlenett med firmanavnet mitt på og en versjon av bildet jeg har på hjemmesida mi (fjellrekka i silhuett mot solnedgangen). Sammen med en bekjent hadde hun diskutert seg fram til hvordan det skulle se ut. Veldig stilig, synes jeg – og utrolig kul gave å få! Som jeg sa: Man kan aldri få for mange slike nett!

Nå skal det sies at firmaet mitt er ferskt og boka er ikke ferdig ennå, så i det hele tatt å tenke på noen produkter med firmanavn på var ikke i nærheten av hodet mitt. Etter hvert kan det kanskje bli aktuelt å tilby noe slikt, og da er det ingen tvil om at jeg fortsetter samarbeidet med Saritha 🙂

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er jeg som er innhaver av et tøynett med «Ord fra nord» på. Etter at jeg la ut bilde på Instagram har flere jeg kjenner bestilt et til seg selv også (etter godkjenning fra meg).

Disse handlenettene er blant dem som andre har bestilt. På Instagram finner du Saritha som sosarori_syr

Med i det gode selskap

«Har du vunnet i Lotto?» spurte en av mine kolleger da jeg jublet under lunsjen en dag denne uka.

Nei, jeg hadde nok ikke det, men jeg hadde fått en hyggelig e-post fra Nordnorsk forfatterlag.

Foto: Shutterstock

For over et år siden oppfordret forfatter/illustratør/designer Sissel Horndal meg til å søke om medlemsskap i Nordnorsk forfatterlag. Jeg hadde intervjuet henne om hennes pågående prosjekter og intervjuet hadde glidd over i en samtale om skriving, ideer og mine egne bokprosjekter.

Jeg tvilte på at det gikk an at jeg ble medlem siden jeg ikke hadde utgitt noe bok, men undersøkte litt og fant ut at man kunne bli vurdert tatt opp som medlem på bakgrunn av innsendte tekster. Jeg tok oppfordringen og sendte inn noe av det jeg har skrevet. Etter en stund (som sikkert ble ekstra lang på grunn av korona) fikk jeg svar om at jeg ikke var tatt opp. Det jeg hadde sendt inn var for tynt grunnlag å vurdere medlemsskap på, men de oppfordret meg til å søke på nytt senere.

I februar i år fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve på nytt og sendte like godt inn hele førsteutkastet på krimboka. Jeg presiserte selvsagt at manuset er under bearbeiding. Nå kom svaret, og det var av den hyggelige sorten – de hadde tatt meg opp som medlem 🙂

Hva er så poenget med å være med i denne foreningen? Den ble for øvrig startet allerede i 1972 av en gruppe nordnorske forfattere som ville kjempe for å ta vare på nordnorsk litteratur og kultur.

Vel, jeg ser flere gode grunner, som også er nevnt på nettsiden deres:
– Man blir med i et fellesskap.
– Man får muligheten til å få kontakt med andre nordnorske forfattere.
– Om man ønsker det, kan man få presentert utgivelser, lanseringer eller andre arrangement på nettsida, og får info om slike ting.
– Under årsmøtene kan man få faglig påfyll gjennom kurs, workshops eller foredrag i tillegg til sosialt samvær og årsmøtediskusjoner.

For dere som har lest helt ned hit og som lurer på hvordan det går med arbeidet med boka, så er svaret at jeg har fått jobba litt med den denne uka også – uten at jeg kan si noe nærmere om når den er ferdig. Takk for tålmodigheten 🙂

Rapport fra bortekontoret

Denne uka har jeg vært heldig å få ta noen dagers vinterferie, og har blant annet kommet godt i gang med redigering av bokmanuset.

Flotte omgivelser ved Sennesvik i Lofoten.

Det er ikke bare bare å skulle ta tak i teksten og det redaktøren har påpekt. Selv om jeg er enig i mange av innspillene, er det ikke gjort på et blunk å få satt teorien ut i praksis.

En av oppgavene jeg har fått er å kutte ned på antall personer i boka, og spesielt antall personer som leseren opplever historien gjennom. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg er i gang med redigering og omskriving, og jeg tror også at dette vil gjøre historien bedre.

Koselig på bortekontoret i Lofoten.

Har du tenkt over hvor mange personer du får være «inni hodet til» i de bøkene du leser? Nå jobber jeg med at mer av handlingen skal oppleves fra hovedpersonen sitt ståsted. Det skal også være med på å øke spenningen i historien.

Utfordringen min er at det ikke vil være naturlig at hovedpersonen er til stede i alle de scenene som er i manuset fra før. Hvordan skal hun – for det er en kvinnelig hovedperson – få greie på det som skjer der? Som sagt, jeg er i ferd med å løse utfordringen, og når jeg først kom inn i skrivebobla igjen har jeg egentlig kost meg skikkelig.

Nå har jeg langt fra sittet konstant og arbeidet med boka disse dagene. Jeg har gått tur, badet (!!), spilt kort, sett film og kost meg sammen med de andre her. Kjekt å få ladet batteriene litt også. Det må til for å holde ut i det langt løp.

På den andre siden av kameraet…

Jeg jobber som journalist i lokalavisa Saltenposten på Fauske og intervjuer mange hver uke. Det er ytterst sjelden at jeg er på motsatt side av kameraet, men det har jeg altså opplevd denne uka.

Litt skummelt å bli intervjuet!

I forbindelse med bokutgivelsen har jeg funnet ut at jeg ville opprette et enkeltpersonsforetak. Det gikk ikke mer enn noen timer fra jeg fikk melding fra Altinn om at det var registrert til telefonen ringte: – Hei, det er Thomas fra Avisa Nordland, hørte jeg i den andre enden.
Avisene følger med på nyregistreringer og annet nytt som kommer fra Brønnøysundregistrene – det gjør vi også – men jeg hadde ikke tenkt så langt som at noen var interessert i meg og firmaet mitt «Ord fra nord».

Rart å være på motsatt side av kameraet.

Jeg hadde ikke tenkt å sette inn støtet med markedsføring av boka riktig ennå siden jeg ikke vet når den blir utgitt, men man må jo bare ta de mulighetene som kommer. Journalisten var hyggelig han, og det endte med en nettsak samme kveld + i avisen noen dager senere.

Her finner dere nettsaken.

Det har ført til hyggelige telefoner, meldinger og kommentarer når jeg jeg truffet folk som har lest intervjuet 🙂

Som om ikke det var nok at AN ringte, ble jeg intervjuet av min egen avis Saltenposten til det ukentlige lørdagsportrettet. Det gikk greit å svare på spørsmålene og å bli fotografert, men jeg må innrømme at jeg gledet meg mest til å tegne selvportrettet! (se nederst i innlegget)

Her kan dere lese intervjuet.

Oppi alt dette har en god venninne av meg startet en «Spleis» for bokprosjektet mitt! Hun har lyst til å bidra til at boka skal bli utgitt. Det er utrolig snilt av henne, og jeg setter stor pris på all sponsing. Det er tross alt mange gode formål ute på Spleis, så jeg føler meg ydmyk i forhold til at noen har startet en for mitt prosjekt.

Det har som dere skjønner vært en innholdsrik uke på bok/firmafronten. Jeg har også hatt litt dialog med redaktøren og er i gang med å bearbeide manuset ut fra tipsene jeg har fått.

Selvportrett av meg og hunden Milo.

Hjelp! Nå er vi i gang!

Denne uka fikk jeg første tilbakemelding på bokmanuset fra min redaktør Camilla Otterlei. I tillegg til en video-tilbakemelding har hun sendt et innholdsrikt dokument med innspill på hva som kan gjøre teksten bedre.

Mye av det hun skriver er jeg helt enig i, og det er flere ting som ikke overrasker meg at hun mener kan endres for å løfte nivået. Før jeg sendte inn boka til en manuskonkurranse før jul, hadde jeg gått gjennom og redigert førsteutkastet. Det var mer eller mindre et andreutkast jeg sendte fra meg, så nå går jeg faktisk i gang med versjon 3!

Spennende med første tilbakemelding fra redaktør!

Jeg innser at jeg har mye jobb foran meg, men det må til for at boka skal bli best mulig. Nå gjelder det å sette av nok timer til dette, for tidsperspektivet avhenger nok mest av hvor lang tid jeg trenger på redigering, omskriving og liknende. Dere som lurer på når dere kan kjøpe boka må altså smøre dere med en aldri så liten porsjon med tålmodighet.

Ja her på bildet får dere en sniktitt på boka mi, nærmere bestemt tittelen. «Lukk meg i ditt hjerte inn» er ikke en typisk krimtittel, men kanskje du blir litt spent på hva som gjemmer seg bak den..?

Inspirasjon og boktips

Jeg har alltid vært en lesehest og har lest spennings- og krimbøker siden jeg var ganske ung. Etter hvert ble Pelle og Proffen, Betongrosene og Mesterdetektiv Blomquist byttet ut med Agatha Christie, Maria Lang og Mary Higgins Clark.
De siste 25 årene er det i hovedsak nordisk krim det har gått i, og mitt første sterke møte med den nordiske krimbølgen var Karin Fossum sin bok «Se deg ikke tilbake» i 1996. Boka var umulig å legge fra seg, jeg var hektet.

Kerstin Ekman fikk Nordisk råds litteraturpris for «Hendelser ved vann».

En annen bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg på 90-tallet var Kerstin Ekmans bok «Hendelser ved vann». Det er midtsommer i en avsides bygd i Nord-Sverige på 70-tallet og et ungt par blir funnet drept i et telt. Bokas hovedperson får et glimt av en person som kan være morderen, men det skal ta lang tid før saken blir løst. Boka er mye mer enn en krimbok med sine skildringer av miljøet og personene i utkant-Sverige.

Frode Granhus kom med i alt åtte krimbøker – den siste ble utgitt etter hans død.

Jeg kan ennå huske fascinasjonen av å lese en Varg Veum-bok der jeg plutselig kjente meg igjen i området han beskrev. (Jeg har tross alt bodd noen år i Bergens-området, både som barn og voksen.)

På grunn av studier var det en periode da jeg nesten ikke leste noe skjønnlitteratur. Det snudde en gang jeg var i ferd med å gå ut av Fauske bibliotek uten å ha lånt en eneste bok – det ville i så fall vært første gang. Den gang biblioteksjef Tora Bikset stoppet meg og tipset om Henning Mankell sin bok «Villspor», og dermed var jeg på sporet igjen.

Jeg vært innom de fleste mer eller mindre kjente skandinaviske krimforfattere og noen ellers også, og synes det er spennende å bli kjent med nye.

Blant de som har inspirert meg mest de senere årene er avdøde Frode Granhus med sine krimbøker fra Lofoten. Han hadde en evne til å skape en spesiell stemning og spenning med de fantastiske kulissene Lofoten er.

Journalist Vigdis Kroken og bokhandler Ragnhild Kolden gir ut bøker i lag.


Kroken og Kolden (Vigdis og Ragnhild) er en forfatterduo jeg har stor sans for. De har skrevet fire (bygde-)krimbøker i perioden 2011-2018 med handling fra Lom-området og er flinke til å skildre både miljø og personer.
Det er også Magnhild Bruheim som ga ut en rekke bøker i samme sjanger fra 1997 til 2008. Spesielt debutboka «Varselet» og «Nattskrik» var spennende og nervepirrende. Både Bruheim og Kroken/Kolden skriver på nynorsk, men det glemmer man fort når man først blir dratt inn i handlingen!

Har du noen gode boktips?
PS: Jeg leser andre bøker enn krim også 😉

Hvorfor skriver jeg, og hva ville jeg selv likt å lese?

Hva er det som får meg til å skrive bok? Hva er det i det hele tatt som får meg til å ta fram pcen igjen for å skrive når jeg har gjort akkurat det store deler av arbeidsdagen som journalist i lokalavisen?

Det er mange årsaker til det. Først må jeg presisere at det å skrive nyhetsartikler, reportasjer og notiser for en avis er noe annet enn å skrive en ren skjønnlitterær tekst der jeg selv kan bestemme tema, form og innhold. Derfor er det ikke det samme å skrive på jobb og fritiden for meg.

Jeg har skriving som hobby fordi det er artig, fordi jeg har mange ideer og historier i hodet som vil ut og fordi jeg vil gi ut bok. Akkurat det bestemte jeg meg for for flere år siden, og som jeg skrev i forrige innlegg er jeg nærmere å oppfylle drømmen enn jeg noen gang har vært!

Selv om jeg har sittet foran pcen på jobb og skrevet artikler, hindrer det meg ikke å skrive på fritida.

Da jeg bestemte meg for å ta tak i en krimidé som jeg fikk for noen år tilbake, tenkte jeg også gjennom hva det er slags bok jeg ville ha likt å lese selv. Hva er det med krimhistorier som fenger meg?
Jeg liker spesielt godt det mange kaller for bygdekrim, det vil si at handlingen foregår på et lite sted i stedet for i en storby. Aller helst skal det foregå på et virkelig sted, for både jeg og andre synes det er gøy å kunne kjenne seg igjen. Dernest liker jeg bøker med parallelle historier og gjerne med et snev av noe overnaturlig.

Krimboka mi er et forsøk på å skrive ei bok som jeg selv ville ha likt å lese, og forhåpentligvis ei bok som flere vil kose seg med!

Drømmen om boka

Å gi ut bok har vært en drøm for meg over halve livet. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg i skriblebloggen, har jeg jobbet med et krimmanus.
1. desember i fjor sendte jeg det inn til en manuskonkurranse i regi av Skriveakademiet.

Jeg følte at jeg kunne ha jobbet mer med manuset, men sånn tror jeg alltid det er. Man blir liksom aldri helt ferdig. Håpet mitt var uansett å få et svar som sa noe om det var vits i å arbeide videre med boka eller ikke.

Svaret kom tidligere i januar. Det var ikke jeg som vant konkurransen, men responsen jeg fikk var såpass positiv at jeg tenkte: ja, dette kan faktisk bli en bok!

Etter litt tankevirksomhet, diskusjoner og rådslagning med familie og venner, derav noen som allerede har gitt ut bok/bøker, falt valget mitt på å gi ut boka i regi av Skriveakademiet.

Satte stor pris på å få blomsterbukett med hyggelig hilsen fra min gode venninne Rebecca denne uka. «Æ va aldri i tvil om at det sku bli bok», står det på kortet.

Nå er kontrakten underskrevet, manuset sendt til redaktør og jeg venter spent på tilbakemelding uti februar en gang. Hvor lang tid arbeidet med boka vil ta og når den faktisk kommer ut er for tidlig å si, men jeg begynner å innse at drømmen om å gi ut bok faktisk er i ferd med å gå i oppfyllelse!

Lurer du på hva slags krimbok det blir? Foreløpig kan jeg røpe at handlingen er lagt til Indre Salten, området der jeg bor. Etter hvert kan jeg kanskje fortelle mer…

Tekster i antologier

I løpet av den tiden jeg har fulgt Skriveakademiet, har jeg deltatt i flere av antologi-konkurransene deres. Der kan man sende inn tekster i ulike formater knyttet til det temaet de har satt. Antologiene kan kjøpes i Skriveakademiets bokhandel.

Jeg har vært heldig og fått med tekster i de antologiene jeg har sendt bidrag til. Den første var «Tar du imot? Tekster om håp» i 2017, der jeg hadde sendt inn tre tekster. Novellen «Spol tilbake» ble plukket ut, og jeg deltok på lanseringen av boka ved Drammen i november samme år. Her kan du lese mer om det.

Eva S. Winther her med antologien Tar du imot? som hun har fått ei novelle med i. Foto: Sylvia Bredal/Saltenposten

Året etter var temaet «Menneskemøter». Der fikk jeg med en novelle som heter «Rute 547 Smørås», som bokstavelig talt handler om menneskemøter på bussen mellom Smørås og Bergen.

I fjor ble det arrangert en ekstra antologikonkurranse i forbindelse med koronapandemien. En av kursdeltakerne hadde foreslått tittelen og dermed temaet: «Kjærlighet i koronaens tid». Der skulle man sende inn korte tekster, og i siste liten sendte jeg inn «Et annerledes farvel» som handler om min mormors bisettelse som vi måtte følge digitalt på grunn av korona.

Den andre antologien i 2020 hadde temaet «Tidsvitne». Jeg prøvde lykken igjen med teksten «Ut av tiden», som er tenkt å være prolog i en historisk roman. Gledelig nok ble teksten plukket ut til å være med i boka, og jeg fikk også lese den opp på den digitale boklanseringen vi hadde.

Det er spennende og inspirerende å delta i slike skrivekonkurranser, og man får et ekstra press (positivt sådan) på seg til å skrive.

Nyttig kurs på nett

Et halvt år etter at jeg for alvor begynte å skrive på et bokprosjekt, meldte jeg meg på et skrivekurs på nett. Det var et romankurs i regi av Skriveakademiet v/Veslemøy Solberg, og var fullt av nyttige tips.

Jeg følte rett og slett at jeg fikk på plass mye av den teorien som jeg manglet – som om historien jeg skrev plutselig fikk et skjelett. Det er ikke det at jeg ikke husker hva jeg lærte i norsktimene på skolen, og jeg har også lest om forskjellige skrivetips på nett, men det er lurt å få frisket opp kunnskapene.

Bilde hentet fra nettsida til Veslemøy Solberg/Skriveakademiet. Se link nederst i innlegget.

Når jeg sammenlikner det jeg skrev før og etter at jeg deltok på kurset, så er det ingen tvil om at jeg har forbedret skrivingen.

Når man har fullført skrivekurset, som også innebærer webinarer, spørretimer og medlemsskap i en lukket gruppe på Facebook, kan man velge å fortsette å «abonnere» for å få med seg det som skjer.

Det er inspirerende å ha kontakt med andre som skriver, og det får man når man deltar på kurset. Vi heier hverandre fram, gir tilbakemelding på tekster og får svar på spørsmål.

Skriveakademiet har også arrangert skrivekonkurranser og gitt ut tre antologier med tekster fra konkurransene. Det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg 🙂

Dersom du vurderer å delta på et skrivekurs på nett, kan jeg virkelig anbefale Skriveakademiets romankurs. Det har vært gull verdt å delta for meg!

Her kan du lese mer om Skriveakademiet