Da fem forfattere inntok Tørst’n…

Bjørn Johnsen og Svein Gudbrandsen på bakre rad, Mona Eidem, meg og Elin Hansen fremst. Foto: Espen Reiss
Rebecca som har fotografert er nok min største fan 😉

Fredag var jeg og fire andre med på forfattersamtale på puben Tørst’n i samarbeid med Leselysthuset på Rognan. For en opplevelse!

Sist høst ble jeg med i en Facebook-gruppe som heter Helgelandskriverne. Man trenger ikke store tilknytningen til Helgeland for å få bli med, og min forfattervenninne Elin Hansen inviterte meg inn.

Denne helga planla vi å møtes på Rognan, og kort sagt førte det til at det ble arrangert forfattersamtale på den lokale puben. De fire andre har allerede gitt ut minst én bok, men jeg fikk bli med selv om min ikke er utgitt ennå.

Svein Gudbrandsen og Astri Larssen
Bjørn Johnsen

Astri Larssen fra Leselysthuset ledet seansen, og hver forfatter fikk ca 15 minutter til å snakke om forfatterskapet sitt, lese litt fra boka og svare på spørsmål. Svein Gudbrandsen var først ut, deretter Bjørn Johnsen, Mona Eidem og Elin Hansen (trykk på navnene, og du kommer til deres hjemmesider).

Jeg var sist ut, og selv om jeg var litt nervøs, så syntes jeg det gikk greit. I tillegg til å fortelle litt om min skriving og boka jeg jobber med, leste jeg opp prologen. Fin måte å trene seg litt på å snakke offentlig om «Lukk meg i ditt hjerte inn».

Mona Helene Eidem

Det var mellom 20 og 30 personer til stede på puben, og det var virkelig et lydhørt publikum. Det ble også klappet og ledd, og noen ble rørt underveis. Puben hadde åpnet ekstra tidlig denne kvelden på grunn av oss – super service fra Wanja Blind og co! (God Pavlova hadde de også!)

Jeg setter stor pris på at blant andre mamma, brodern og min venninne Rebecca tok turen til Rognan for å høre på oss – og takk til Rebecca for bildene <3

Etterpå ble de som var interessert i å kjøpe bøker med bort på Leselysthuset der det var salg og signering. Jeg snakket med noen av publikum etterpå, og noen var så ivrige at de begynte å foreslå plottet for min neste bok, som de selvsagt mener burde foregå i Saltdal. Veldig artig 🙂

Da salg og signering var over, gikk vi forfatterne med managere (les: livsledsagere) videre til Hongri der vi hadde bestilt bord og fikk oss et bedre måltid. Praten fortsatte videre på Rognan hotell der vi overnattet.

Mange gode ideer kom opp i løpet av dette døgnet, mange gode råd ble gitt, ting ble diskutert og vi ble bedre kjent. Det var også gøy at alle hadde med seg «managere».

Nå forstår jeg hvor mye et slikt nettverk kan være verdt på mange måter, og ser fram til å holde kontakten og møtes igjen 🙂

En spennende uke

Kommende uke skal jeg delta på to arrangementer der jeg skal snakke om boka mi!

Som en del av Skriveakademiet sitt vårprogram, skal jeg være med på et webinar og fortelle hvordan jeg har jobbet med krimboka.

Onsdag 30. mars deltar jeg på et webinar i regi av Skriveakademiet, der jeg skal snakke om hvordan jeg har planlagt og arbeidet med boka. Det blir både skummelt og spennende! Kanskje blir det noen utdrag fra boka underveis også?

Jeg håper i alle fall det kan være nyttig og inspirerende for de som følger webinaret (man må være medlem i Skriveakademiet).

Fredag 1. april er jeg med på boksamtale på Rognan sammen med fire andre forfattere fra Nordland. Vi skal være på Tørst’n bar og Astri fra Leselysthuset AS skal lede samtalen. De fire andre forfatterne er fra Bodø og Helgeland, og vi er alle med i en gruppe på Facebook som kaller seg Helgelandskriverne (jeg fikk lov å bli med selv om jeg ikke har annen tilknytning til Helgeland enn at faren min vokste opp i Mosjøen).

Min bok er ikke utgitt ennå, men den vil etter all sannsynlighet komme ut i år, så da tenkte jeg det var bra å trene litt på å delta på slike arrangementer 🙂

Her står det litt mer om oss som skal delta. Det blir boksignering på Leselysthuset lørdag 2. april også med de forfatterne som har gitt ut bok allerede.

Alle gode ting er 3

Etter å ha fått utsatt fristen to ganger, sendte jeg omsider inn tredje versjon av manuset mitt til redaktør Camilla Otterlei 1. mars. Nå venter jeg i spenning på neste tilbakemelding!

Da har boka tatt turen til redaktør Camilla for tredje gang.

Det har vært et omfattende arbeid å redigere boka denne runden. Jeg jobber fullt og studerer deltid i tillegg, så bokarbeidet har kommet på toppen av det. Ideelt sett skulle jeg ha hatt fri i en periode for å kunne konsentrere meg kun om boka, men det ble vanskelig nå. Derfor har ting tatt tid, men jeg beveger meg sakte men sikkert mot målet: å gi ut boka 🙂 Jeg har avtale med Skriveakademiet om utgivelse, spørsmålet er bare når jeg blir ferdig.

Manuset har for øvrig vokst siden sist, selv om jeg har både redigert og kuttet. Forrige gang jeg sendte det inn, var det på rundt 70.000 ord. Nå har det vokst til nesten 100.000…

Boka har vokst siden sist jeg sendte den inn. Ordteller i Google docs sier 98474 ord, mens Word sier 101114!

Livstegn fra skrivebobla

Utekontor i Lofoten i vår.

Det er rett og slett flaut at jeg ikke har skrevet noe på nettsiden på lenge, så nå er det på høy tid å oppdatere dere!

Jeg er neppe den eneste som har sett for seg at mesteparten av arbeidet med boka er gjort når man leverer fra seg førsteutkastet. De som tror det må tro om igjen… Da jeg fikk tilbakemelding på versjon 1, følte jeg i alle fall at det var da jobben med boka virkelig startet!

Utover forsommeren jobbet jeg ganske mye med en ny versjon av bokmanuset, og i midten av juli sendte jeg inn versjon 2 til redaktør Camilla Otterlei. Da jeg hadde sendt det inn, tenkte jeg at nå er det sikkert bare småplukk som gjenstår. Heldigvis gjør redaktøren en skikkelig jobb, for uti august kom det en ny, grundig tilbakemelding fra Camilla.

Med andre ord er det bare å hive seg rundt og kaste seg over tastaturet en ny runde. Det er riktignok ikke like store endringer som trengs å gjøres i denne runden, men det kan ikke beskrives bare som småplukk. Jeg innrømmer at jeg var i ferd med å miste motet en liten stund, men en prat med redaktøren hjalp, og motivasjonen var tilbake.

Framdriften avhenger fortsatt av hvor mye tid jeg klarer å sette av til skrivingen i hverdagen. Med full jobb ++ sier det seg selv at det kan være en utfordring, men nå som ferdigstillelsen har kommet et skritt nærmere merker jeg at inspirasjonen er enda større. Så får vi se da, hvor mye mer redigering som skal til og hvor lang tid det tar med språkvask og korrektur etter det.

Akkurat når boka blir ferdig tør jeg ikke å anslå, men jeg gjør så godt jeg kan og skal selvsagt rope ut i alle kanaler når datoen er klar 🙂 Takk for tålmodigheten!

Utekontor på onkels hytte på Hamarøy med utsikt til Tilthornet.

Det går opp og ned – og tusen takk :)

Hvordan det går med boka? Jo, nå skal du høre…

Her sitter jeg på «bortekontoret» i Lofoten og skriver.

Nå er det litt over en måned siden jeg fikk manuset i retur fra redaktøren min, Camilla Otterlei. Hun kom med mange innspill på hvordan jeg kan gjøre boka bedre. Kanskje du lurer på hva jeg har gjort siden da?

Først og fremst måtte jeg ta stilling til innspillene hennes. Det er ingen krav om at jeg må gjøre ditt eller datt, men forslag gitt i beste mening for å gjøre historien min enda bedre.

«Kill your darlings» er et uttrykk man hører av og til i forbindelse med skriving. Det betyr at man kutter bort tekststykker som man egentlig er veldig fornøyd med. Selv om de isolert sett kanskje er gode, er det ikke sikkert det er nødvendig å ha de med. Hvorfor man ikke bare kan ha det med? Skal teksten bli god, bør man ikke ha med scener og utdrag som ikke driver historien framover eller har noen funksjon.

Nok om det. Jeg gikk nøye gjennom tilbakemeldingene, diskuterte det med flere og gjorde meg opp noen tanker om hvordan jeg skulle gripe det an. Et av innspillene hun kom med var at leseren opplever historien gjennom for mange personer. Altså, det er for mange som får ha synsvinkelen i tillegg til hovedpersonen. Min utfordring var da: hvordan endre historien slik at informasjonen likevel kommer fram, men da (helst) opplevd gjennom hovedpersonen. Slike endringer får konsekvenser mange steder i boka, altså må flere partier skrives om.

Jeg har jobbet en del med teksten, men ikke så mye som jeg gjerne skulle ha gjort. Med 100 prosent jobb, for tiden 75 prosent som journalist i Saltenposten og 25 prosent i et prosjekt tilknyttet journalistutdanninga i Bodø, så blir det travle dager. Krimboka er et hobbyprosjekt, så det må gjøres på fritida, men etter en lang dag foran pcen kan det iblant sitte langt inne å sette seg ned foran den igjen.

Med andre ord: det går litt opp og ned med skrivinga, men det skrives. Nå er det påskeferie og jeg har allerede fått arbeidet litt med manuset. Når jeg først setter meg ned med det kommer jeg raskt inn i skribebobla. Etter påske skal jeg snakke med redaktøren, og det ser jeg fram til!

Ellers vil jeg takke dere som har sponset bokprosjektet mitt på spleisen som Rebecca opprettet – setter stor pris på det! 🙂

Man kan aldri få for mange…

For en del uker siden ble jeg overrasket med en bursdagsgave på forskudd, og plutselig hadde jeg egen logo!

Litt av en gave å få! Fjellene på veska er blant annet Skeistind og Eidetind sett fra Rørstad i Sørfold.

Jeg har ei god venninne som driver med både strikking, søm og nå også vinyltrykk. Hun er egentlig lærer, men har altså et hobbyprosjekt som er i ferd med å bli en egen geskjeft – «Saritha sy og strikk» (du finner henne på Facebook og Instagram).

Hun hadde funnet ut at hun ville gi meg et handlenett med firmanavnet mitt på og en versjon av bildet jeg har på hjemmesida mi (fjellrekka i silhuett mot solnedgangen). Sammen med en bekjent hadde hun diskutert seg fram til hvordan det skulle se ut. Veldig stilig, synes jeg – og utrolig kul gave å få! Som jeg sa: Man kan aldri få for mange slike nett!

Nå skal det sies at firmaet mitt er ferskt og boka er ikke ferdig ennå, så i det hele tatt å tenke på noen produkter med firmanavn på var ikke i nærheten av hodet mitt. Etter hvert kan det kanskje bli aktuelt å tilby noe slikt, og da er det ingen tvil om at jeg fortsetter samarbeidet med Saritha 🙂

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er jeg som er innhaver av et tøynett med «Ord fra nord» på. Etter at jeg la ut bilde på Instagram har flere jeg kjenner bestilt et til seg selv også (etter godkjenning fra meg).

Disse handlenettene er blant dem som andre har bestilt. På Instagram finner du Saritha som sosarori_syr

Med i det gode selskap

«Har du vunnet i Lotto?» spurte en av mine kolleger da jeg jublet under lunsjen en dag denne uka.

Nei, jeg hadde nok ikke det, men jeg hadde fått en hyggelig e-post fra Nordnorsk forfatterlag.

Foto: Shutterstock

For over et år siden oppfordret forfatter/illustratør/designer Sissel Horndal meg til å søke om medlemsskap i Nordnorsk forfatterlag. Jeg hadde intervjuet henne om hennes pågående prosjekter og intervjuet hadde glidd over i en samtale om skriving, ideer og mine egne bokprosjekter.

Jeg tvilte på at det gikk an at jeg ble medlem siden jeg ikke hadde utgitt noe bok, men undersøkte litt og fant ut at man kunne bli vurdert tatt opp som medlem på bakgrunn av innsendte tekster. Jeg tok oppfordringen og sendte inn noe av det jeg har skrevet. Etter en stund (som sikkert ble ekstra lang på grunn av korona) fikk jeg svar om at jeg ikke var tatt opp. Det jeg hadde sendt inn var for tynt grunnlag å vurdere medlemsskap på, men de oppfordret meg til å søke på nytt senere.

I februar i år fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve på nytt og sendte like godt inn hele førsteutkastet på krimboka. Jeg presiserte selvsagt at manuset er under bearbeiding. Nå kom svaret, og det var av den hyggelige sorten – de hadde tatt meg opp som medlem 🙂

Hva er så poenget med å være med i denne foreningen? Den ble for øvrig startet allerede i 1972 av en gruppe nordnorske forfattere som ville kjempe for å ta vare på nordnorsk litteratur og kultur.

Vel, jeg ser flere gode grunner, som også er nevnt på nettsiden deres:
– Man blir med i et fellesskap.
– Man får muligheten til å få kontakt med andre nordnorske forfattere.
– Om man ønsker det, kan man få presentert utgivelser, lanseringer eller andre arrangement på nettsida, og får info om slike ting.
– Under årsmøtene kan man få faglig påfyll gjennom kurs, workshops eller foredrag i tillegg til sosialt samvær og årsmøtediskusjoner.

For dere som har lest helt ned hit og som lurer på hvordan det går med arbeidet med boka, så er svaret at jeg har fått jobba litt med den denne uka også – uten at jeg kan si noe nærmere om når den er ferdig. Takk for tålmodigheten 🙂

Rapport fra bortekontoret

Denne uka har jeg vært heldig å få ta noen dagers vinterferie, og har blant annet kommet godt i gang med redigering av bokmanuset.

Flotte omgivelser ved Sennesvik i Lofoten.

Det er ikke bare bare å skulle ta tak i teksten og det redaktøren har påpekt. Selv om jeg er enig i mange av innspillene, er det ikke gjort på et blunk å få satt teorien ut i praksis.

En av oppgavene jeg har fått er å kutte ned på antall personer i boka, og spesielt antall personer som leseren opplever historien gjennom. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg er i gang med redigering og omskriving, og jeg tror også at dette vil gjøre historien bedre.

Koselig på bortekontoret i Lofoten.

Har du tenkt over hvor mange personer du får være «inni hodet til» i de bøkene du leser? Nå jobber jeg med at mer av handlingen skal oppleves fra hovedpersonen sitt ståsted. Det skal også være med på å øke spenningen i historien.

Utfordringen min er at det ikke vil være naturlig at hovedpersonen er til stede i alle de scenene som er i manuset fra før. Hvordan skal hun – for det er en kvinnelig hovedperson – få greie på det som skjer der? Som sagt, jeg er i ferd med å løse utfordringen, og når jeg først kom inn i skrivebobla igjen har jeg egentlig kost meg skikkelig.

Nå har jeg langt fra sittet konstant og arbeidet med boka disse dagene. Jeg har gått tur, badet (!!), spilt kort, sett film og kost meg sammen med de andre her. Kjekt å få ladet batteriene litt også. Det må til for å holde ut i det langt løp.

På den andre siden av kameraet…

Jeg jobber som journalist i lokalavisa Saltenposten på Fauske og intervjuer mange hver uke. Det er ytterst sjelden at jeg er på motsatt side av kameraet, men det har jeg altså opplevd denne uka.

Litt skummelt å bli intervjuet!

I forbindelse med bokutgivelsen har jeg funnet ut at jeg ville opprette et enkeltpersonsforetak. Det gikk ikke mer enn noen timer fra jeg fikk melding fra Altinn om at det var registrert til telefonen ringte: – Hei, det er Thomas fra Avisa Nordland, hørte jeg i den andre enden.
Avisene følger med på nyregistreringer og annet nytt som kommer fra Brønnøysundregistrene – det gjør vi også – men jeg hadde ikke tenkt så langt som at noen var interessert i meg og firmaet mitt «Ord fra nord».

Rart å være på motsatt side av kameraet.

Jeg hadde ikke tenkt å sette inn støtet med markedsføring av boka riktig ennå siden jeg ikke vet når den blir utgitt, men man må jo bare ta de mulighetene som kommer. Journalisten var hyggelig han, og det endte med en nettsak samme kveld + i avisen noen dager senere.

Her finner dere nettsaken.

Det har ført til hyggelige telefoner, meldinger og kommentarer når jeg jeg truffet folk som har lest intervjuet 🙂

Som om ikke det var nok at AN ringte, ble jeg intervjuet av min egen avis Saltenposten til det ukentlige lørdagsportrettet. Det gikk greit å svare på spørsmålene og å bli fotografert, men jeg må innrømme at jeg gledet meg mest til å tegne selvportrettet! (se nederst i innlegget)

Her kan dere lese intervjuet.

Oppi alt dette har en god venninne av meg startet en «Spleis» for bokprosjektet mitt! Hun har lyst til å bidra til at boka skal bli utgitt. Det er utrolig snilt av henne, og jeg setter stor pris på all sponsing. Det er tross alt mange gode formål ute på Spleis, så jeg føler meg ydmyk i forhold til at noen har startet en for mitt prosjekt.

Det har som dere skjønner vært en innholdsrik uke på bok/firmafronten. Jeg har også hatt litt dialog med redaktøren og er i gang med å bearbeide manuset ut fra tipsene jeg har fått.

Selvportrett av meg og hunden Milo.

Hjelp! Nå er vi i gang!

Denne uka fikk jeg første tilbakemelding på bokmanuset fra min redaktør Camilla Otterlei. I tillegg til en video-tilbakemelding har hun sendt et innholdsrikt dokument med innspill på hva som kan gjøre teksten bedre.

Mye av det hun skriver er jeg helt enig i, og det er flere ting som ikke overrasker meg at hun mener kan endres for å løfte nivået. Før jeg sendte inn boka til en manuskonkurranse før jul, hadde jeg gått gjennom og redigert førsteutkastet. Det var mer eller mindre et andreutkast jeg sendte fra meg, så nå går jeg faktisk i gang med versjon 3!

Spennende med første tilbakemelding fra redaktør!

Jeg innser at jeg har mye jobb foran meg, men det må til for at boka skal bli best mulig. Nå gjelder det å sette av nok timer til dette, for tidsperspektivet avhenger nok mest av hvor lang tid jeg trenger på redigering, omskriving og liknende. Dere som lurer på når dere kan kjøpe boka må altså smøre dere med en aldri så liten porsjon med tålmodighet.

Ja her på bildet får dere en sniktitt på boka mi, nærmere bestemt tittelen. «Lukk meg i ditt hjerte inn» er ikke en typisk krimtittel, men kanskje du blir litt spent på hva som gjemmer seg bak den..?