Mens vi venter…

Det er ferietid, og det har ikke vært noe jobbing med selve boka de siste ukene. Samtidig skjer det mye spennende…

Forfatteren selv på Sjønstå gård. Foto: Tove Anita Olsen

Manuset er for tiden hos redaktør Camilla Otterlei – trolig siste runde der. Når det eventuelt blir godkjent, er det tid for språkvask og korrektur. Så kommer ombrekking og trykking av boka.

Her er dummyen på bokmerket. Tenkte det kunne være en hyggelig bonus til de som kjøper boka direkte fra meg.

Den praktiske jobben for min del er ikke over ennå, men foreløpig har jeg «redigeringsfri», og dermed tid til å gjøre andre ting som har med boka å gjøre.

Skriveakademiet jobber med bokomslaget – både baksidetekst og selve utseendet. Det blir spennende å se det ferdige resultatet!

For et par uker siden var fotograf Tove Anita Olsen og jeg på Sjønstå for å ta bilder. Ikke bare et portrett av meg som kan være bakpå boka, men også flere bilder som jeg kan bruke i forbindelse med pressemeldinger, plakater eller annen markedsføring. Veldig artig å jobbe med Tove!

Så snart bokomslaget er ferdig, og vi har satt prisen på boka, kan jeg begynne å ta forhåndsbestilling. Da vil det komme info både på hjemmesiden, Facebook og Instagram. Jeg har også bestilt en plakat fra Superb Design (grafikerne i Saltenposten-huset), som for eksempel kan brukes i forbindelse med forhåndssalg, lansering eller andre arrangementer.

Linda Hellervik i Superb har også laget ny logo til firmaet mitt, Ord Fra Nord, og som om ikke det var nok, har hun laget et forslag til bokmerke som vil følge med de bøkene som jeg selger direkte 🙂

Firma-Vipps og rimelig avtale for sending av pakker er også i boks. Jeg har også vært i kontakt med flere personer angående lansering, bokbad eller liknende happenings.

Med andre ord, det skjer litt i kulissene selv om jeg ikke arbeider med selve boka for tiden.

Nå setter jeg straks kursen for Italia og en ny porsjon ferie, så får vi se hva status er for bokprosjektet når jeg kommer hjem.

Uansett: boka kommer ut i høst!

Verdien av en skrivevenn

Det betyr mye å kunne dele skriveinteressen med noen som holder på med det samme.

To fornøyde damer etter skrivehelga.

For noen uker siden møttes Elin Hansen og jeg på feriehuset deres i Gildeskål til en intens skrivehelg. (Du kan lese mer om hennes bøker på Maudsdatter forlag sin nettside)

Fra tid til annen har vi møttes for å samskrive (skrive på hvert vårt bokprosjekt mens vi er i lag). Innimellom har vi hatt digital samskriving også. Da sitter vi på hver vår plass, men har kontakt på Facebook/telefon el.

Når vi samskriver, er vi nøye på å avtale hvor lenge vi skal skrive, og setter på en alarm for å slippe å følge med på klokken. Mens vi jobber skal vi ikke snakke eller forstyrre hverandre. I pausene gjør vi alt fra å slappe av, spise, skravle om andre ting til å diskutere bøkene våre og spørre hverandre om råd.

Med et slikt samarbeid synes jeg det er lettere å jobbe fokusert og ikke la seg distrahere av andre ting. Man har en avtale, og da holder man den.

I løpet av skrivehelga vår jobbet vi rundt 14 timer, og fikk gjort veldig mye. Det ble også tid til å gå tur, ta en liten sightseeing i området, spise og slappe av.

Jeg ble kjent med Elin etter at jeg oppdaget den gamle bloggen hennes. Der skrev hun om boka hun jobbet med, og jeg kontakt for å høre mer om det. Vi avtalte å møtes på en kafé, og ble sittende og prate intenst i halvannen time om bokprosjektene våre. Det var starten på et nytt vennskap.

Det er kjekt å kunne diskutere bokskriving med en som driver med det selv. Jeg føler også at Elin går opp en sti foran meg, og at jeg er heldig som kan spørre henne om råd 🙂

PS: For de som lurer – nå er bokmanuset mitt sendt inn til redaktør igjen, og vi skal være i god rute til utgivelse tidlig høst!

Så glad blir man når man har redigert hele manuset!

Et skritt nærmere bok – og litt om det å takle tilbakemelding

Nylig fikk jeg manuset mitt tilbake fra redaktør igjen. Denne gangen er det to som har lest boka.

Redaktør Camilla Otterlei har fått Mari Lommelun (som både er redaktør, språkvasker og korrekturleser) til å lese teksten, og de har sammen kommet med tilbakemeldinger og forslag til redigering.

Da jeg sendte fra meg manuset sist, var det blitt rundt 30.000 ord lengre enn førsteutkastet. Nå skal jeg kutte litt ned på det. Overflødige, unødvendige ord og setninger slettes, dialoger strammes opp og historien spisses.

Nå gjenstår trolig bare én gjennomlesning før boka skal til språkvask og korrektur.
MÅLET ER AT DEN SKAL VÆRE KLAR TIL UTGIVELSE I HØST 🙂

Jeg ser allerede nå at denne runden med redigering kommer til å gå raskere enn forrige. Jeg er også mer motivert – kanskje fordi jeg begynner å se lyset i enden av tunnelen?

Glad for ny tilbakemelding på manuset 🙂

Det er ikke alltid så lett å takle tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk. I begynnelsen av forrige omgang med manuset, kjente jeg et øyeblikk at jeg holdt på å miste motet. Det var så overveldende mye som jeg burde gjøre noe med, så mange kommentarer at jeg ble litt matt.

Da jeg fortalte det til en jeg tidvis jobber sammen med, tok hun fram er sitat fra Åsa Sahlqvist sin bok «Språkballongen»:

«Det er en krevende kunst å ta imot kritikk på riktig måte. Man må holde tilbake sine egne ømme tær og lysten til å forsvare seg og ta igjen.
Skill mellom person og sak. Tenk ikke at «nå skal hun prøve å bestemme over meg». Kritikeren er kanskje en klodrian. Men kritikken kan være på sin plass likevel. Kanskje inneholder teksten din noen feil. Men da er det den, ikke deg, det er feil på.
Prøv å se kritikken som et uttrykk for kjærlighet, ikke som et maktmiddel.
Tenk sånn: Nesten ingen leser det jeg skriver. Det er en hard kritikk som burde såre meg dypt. Noen leser meg og synes teksten min er kjedelig og uforståelig. Men de sier det ikke til meg. Kanskje diskuterer de det bak min rygg. Det burde også såre meg dypt. Men her kommer en som både har lest teksten min og som tør å fortelle meg hva hun synes om den.
Hun er et godt menneske.»

Dette sitatet snudde opp ned på alt. Det var akkurat det jeg trengt for å få et puff i riktig retning, ny motivasjon og tro på boka.

Så takk til Hege for å ha lest sitatet for meg, og til Camilla som tør å si hva hun mener fordi hun vil bokas beste! 🙂

Da fem forfattere inntok Tørst’n…

Bjørn Johnsen og Svein Gudbrandsen på bakre rad, Mona Eidem, meg og Elin Hansen fremst. Foto: Espen Reiss
Rebecca som har fotografert er nok min største fan 😉

Fredag var jeg og fire andre med på forfattersamtale på puben Tørst’n i samarbeid med Leselysthuset på Rognan. For en opplevelse!

Sist høst ble jeg med i en Facebook-gruppe som heter Helgelandskriverne. Man trenger ikke store tilknytningen til Helgeland for å få bli med, og min forfattervenninne Elin Hansen inviterte meg inn.

Denne helga planla vi å møtes på Rognan, og kort sagt førte det til at det ble arrangert forfattersamtale på den lokale puben. De fire andre har allerede gitt ut minst én bok, men jeg fikk bli med selv om min ikke er utgitt ennå.

Svein Gudbrandsen og Astri Larssen
Bjørn Johnsen

Astri Larssen fra Leselysthuset ledet seansen, og hver forfatter fikk ca 15 minutter til å snakke om forfatterskapet sitt, lese litt fra boka og svare på spørsmål. Svein Gudbrandsen var først ut, deretter Bjørn Johnsen, Mona Eidem og Elin Hansen (trykk på navnene, og du kommer til deres hjemmesider).

Jeg var sist ut, og selv om jeg var litt nervøs, så syntes jeg det gikk greit. I tillegg til å fortelle litt om min skriving og boka jeg jobber med, leste jeg opp prologen. Fin måte å trene seg litt på å snakke offentlig om «Lukk meg i ditt hjerte inn».

Mona Helene Eidem

Det var mellom 20 og 30 personer til stede på puben, og det var virkelig et lydhørt publikum. Det ble også klappet og ledd, og noen ble rørt underveis. Puben hadde åpnet ekstra tidlig denne kvelden på grunn av oss – super service fra Wanja Blind og co! (God Pavlova hadde de også!)

Jeg setter stor pris på at blant andre mamma, brodern og min venninne Rebecca tok turen til Rognan for å høre på oss – og takk til Rebecca for bildene <3

Etterpå ble de som var interessert i å kjøpe bøker med bort på Leselysthuset der det var salg og signering. Jeg snakket med noen av publikum etterpå, og noen var så ivrige at de begynte å foreslå plottet for min neste bok, som de selvsagt mener burde foregå i Saltdal. Veldig artig 🙂

Da salg og signering var over, gikk vi forfatterne med managere (les: livsledsagere) videre til Hongri der vi hadde bestilt bord og fikk oss et bedre måltid. Praten fortsatte videre på Rognan hotell der vi overnattet.

Mange gode ideer kom opp i løpet av dette døgnet, mange gode råd ble gitt, ting ble diskutert og vi ble bedre kjent. Det var også gøy at alle hadde med seg «managere».

Nå forstår jeg hvor mye et slikt nettverk kan være verdt på mange måter, og ser fram til å holde kontakten og møtes igjen 🙂

En spennende uke

Kommende uke skal jeg delta på to arrangementer der jeg skal snakke om boka mi!

Som en del av Skriveakademiet sitt vårprogram, skal jeg være med på et webinar og fortelle hvordan jeg har jobbet med krimboka.

Onsdag 30. mars deltar jeg på et webinar i regi av Skriveakademiet, der jeg skal snakke om hvordan jeg har planlagt og arbeidet med boka. Det blir både skummelt og spennende! Kanskje blir det noen utdrag fra boka underveis også?

Jeg håper i alle fall det kan være nyttig og inspirerende for de som følger webinaret (man må være medlem i Skriveakademiet).

Fredag 1. april er jeg med på boksamtale på Rognan sammen med fire andre forfattere fra Nordland. Vi skal være på Tørst’n bar og Astri fra Leselysthuset AS skal lede samtalen. De fire andre forfatterne er fra Bodø og Helgeland, og vi er alle med i en gruppe på Facebook som kaller seg Helgelandskriverne (jeg fikk lov å bli med selv om jeg ikke har annen tilknytning til Helgeland enn at faren min vokste opp i Mosjøen).

Min bok er ikke utgitt ennå, men den vil etter all sannsynlighet komme ut i år, så da tenkte jeg det var bra å trene litt på å delta på slike arrangementer 🙂

Her står det litt mer om oss som skal delta. Det blir boksignering på Leselysthuset lørdag 2. april også med de forfatterne som har gitt ut bok allerede.

Alle gode ting er 3

Etter å ha fått utsatt fristen to ganger, sendte jeg omsider inn tredje versjon av manuset mitt til redaktør Camilla Otterlei 1. mars. Nå venter jeg i spenning på neste tilbakemelding!

Da har boka tatt turen til redaktør Camilla for tredje gang.

Det har vært et omfattende arbeid å redigere boka denne runden. Jeg jobber fullt og studerer deltid i tillegg, så bokarbeidet har kommet på toppen av det. Ideelt sett skulle jeg ha hatt fri i en periode for å kunne konsentrere meg kun om boka, men det ble vanskelig nå. Derfor har ting tatt tid, men jeg beveger meg sakte men sikkert mot målet: å gi ut boka 🙂 Jeg har avtale med Skriveakademiet om utgivelse, spørsmålet er bare når jeg blir ferdig.

Manuset har for øvrig vokst siden sist, selv om jeg har både redigert og kuttet. Forrige gang jeg sendte det inn, var det på rundt 70.000 ord. Nå har det vokst til nesten 100.000…

Boka har vokst siden sist jeg sendte den inn. Ordteller i Google docs sier 98474 ord, mens Word sier 101114!

Livstegn fra skrivebobla

Utekontor i Lofoten i vår.

Det er rett og slett flaut at jeg ikke har skrevet noe på nettsiden på lenge, så nå er det på høy tid å oppdatere dere!

Jeg er neppe den eneste som har sett for seg at mesteparten av arbeidet med boka er gjort når man leverer fra seg førsteutkastet. De som tror det må tro om igjen… Da jeg fikk tilbakemelding på versjon 1, følte jeg i alle fall at det var da jobben med boka virkelig startet!

Utover forsommeren jobbet jeg ganske mye med en ny versjon av bokmanuset, og i midten av juli sendte jeg inn versjon 2 til redaktør Camilla Otterlei. Da jeg hadde sendt det inn, tenkte jeg at nå er det sikkert bare småplukk som gjenstår. Heldigvis gjør redaktøren en skikkelig jobb, for uti august kom det en ny, grundig tilbakemelding fra Camilla.

Med andre ord er det bare å hive seg rundt og kaste seg over tastaturet en ny runde. Det er riktignok ikke like store endringer som trengs å gjøres i denne runden, men det kan ikke beskrives bare som småplukk. Jeg innrømmer at jeg var i ferd med å miste motet en liten stund, men en prat med redaktøren hjalp, og motivasjonen var tilbake.

Framdriften avhenger fortsatt av hvor mye tid jeg klarer å sette av til skrivingen i hverdagen. Med full jobb ++ sier det seg selv at det kan være en utfordring, men nå som ferdigstillelsen har kommet et skritt nærmere merker jeg at inspirasjonen er enda større. Så får vi se da, hvor mye mer redigering som skal til og hvor lang tid det tar med språkvask og korrektur etter det.

Akkurat når boka blir ferdig tør jeg ikke å anslå, men jeg gjør så godt jeg kan og skal selvsagt rope ut i alle kanaler når datoen er klar 🙂 Takk for tålmodigheten!

Utekontor på onkels hytte på Hamarøy med utsikt til Tilthornet.

Det går opp og ned – og tusen takk :)

Hvordan det går med boka? Jo, nå skal du høre…

Her sitter jeg på «bortekontoret» i Lofoten og skriver.

Nå er det litt over en måned siden jeg fikk manuset i retur fra redaktøren min, Camilla Otterlei. Hun kom med mange innspill på hvordan jeg kan gjøre boka bedre. Kanskje du lurer på hva jeg har gjort siden da?

Først og fremst måtte jeg ta stilling til innspillene hennes. Det er ingen krav om at jeg må gjøre ditt eller datt, men forslag gitt i beste mening for å gjøre historien min enda bedre.

«Kill your darlings» er et uttrykk man hører av og til i forbindelse med skriving. Det betyr at man kutter bort tekststykker som man egentlig er veldig fornøyd med. Selv om de isolert sett kanskje er gode, er det ikke sikkert det er nødvendig å ha de med. Hvorfor man ikke bare kan ha det med? Skal teksten bli god, bør man ikke ha med scener og utdrag som ikke driver historien framover eller har noen funksjon.

Nok om det. Jeg gikk nøye gjennom tilbakemeldingene, diskuterte det med flere og gjorde meg opp noen tanker om hvordan jeg skulle gripe det an. Et av innspillene hun kom med var at leseren opplever historien gjennom for mange personer. Altså, det er for mange som får ha synsvinkelen i tillegg til hovedpersonen. Min utfordring var da: hvordan endre historien slik at informasjonen likevel kommer fram, men da (helst) opplevd gjennom hovedpersonen. Slike endringer får konsekvenser mange steder i boka, altså må flere partier skrives om.

Jeg har jobbet en del med teksten, men ikke så mye som jeg gjerne skulle ha gjort. Med 100 prosent jobb, for tiden 75 prosent som journalist i Saltenposten og 25 prosent i et prosjekt tilknyttet journalistutdanninga i Bodø, så blir det travle dager. Krimboka er et hobbyprosjekt, så det må gjøres på fritida, men etter en lang dag foran pcen kan det iblant sitte langt inne å sette seg ned foran den igjen.

Med andre ord: det går litt opp og ned med skrivinga, men det skrives. Nå er det påskeferie og jeg har allerede fått arbeidet litt med manuset. Når jeg først setter meg ned med det kommer jeg raskt inn i skribebobla. Etter påske skal jeg snakke med redaktøren, og det ser jeg fram til!

Ellers vil jeg takke dere som har sponset bokprosjektet mitt på spleisen som Rebecca opprettet – setter stor pris på det! 🙂

Man kan aldri få for mange…

For en del uker siden ble jeg overrasket med en bursdagsgave på forskudd, og plutselig hadde jeg egen logo!

Litt av en gave å få! Fjellene på veska er blant annet Skeistind og Eidetind sett fra Rørstad i Sørfold.

Jeg har ei god venninne som driver med både strikking, søm og nå også vinyltrykk. Hun er egentlig lærer, men har altså et hobbyprosjekt som er i ferd med å bli en egen geskjeft – «Saritha sy og strikk» (du finner henne på Facebook og Instagram).

Hun hadde funnet ut at hun ville gi meg et handlenett med firmanavnet mitt på og en versjon av bildet jeg har på hjemmesida mi (fjellrekka i silhuett mot solnedgangen). Sammen med en bekjent hadde hun diskutert seg fram til hvordan det skulle se ut. Veldig stilig, synes jeg – og utrolig kul gave å få! Som jeg sa: Man kan aldri få for mange slike nett!

Nå skal det sies at firmaet mitt er ferskt og boka er ikke ferdig ennå, så i det hele tatt å tenke på noen produkter med firmanavn på var ikke i nærheten av hodet mitt. Etter hvert kan det kanskje bli aktuelt å tilby noe slikt, og da er det ingen tvil om at jeg fortsetter samarbeidet med Saritha 🙂

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er jeg som er innhaver av et tøynett med «Ord fra nord» på. Etter at jeg la ut bilde på Instagram har flere jeg kjenner bestilt et til seg selv også (etter godkjenning fra meg).

Disse handlenettene er blant dem som andre har bestilt. På Instagram finner du Saritha som sosarori_syr

Med i det gode selskap

«Har du vunnet i Lotto?» spurte en av mine kolleger da jeg jublet under lunsjen en dag denne uka.

Nei, jeg hadde nok ikke det, men jeg hadde fått en hyggelig e-post fra Nordnorsk forfatterlag.

Foto: Shutterstock

For over et år siden oppfordret forfatter/illustratør/designer Sissel Horndal meg til å søke om medlemsskap i Nordnorsk forfatterlag. Jeg hadde intervjuet henne om hennes pågående prosjekter og intervjuet hadde glidd over i en samtale om skriving, ideer og mine egne bokprosjekter.

Jeg tvilte på at det gikk an at jeg ble medlem siden jeg ikke hadde utgitt noe bok, men undersøkte litt og fant ut at man kunne bli vurdert tatt opp som medlem på bakgrunn av innsendte tekster. Jeg tok oppfordringen og sendte inn noe av det jeg har skrevet. Etter en stund (som sikkert ble ekstra lang på grunn av korona) fikk jeg svar om at jeg ikke var tatt opp. Det jeg hadde sendt inn var for tynt grunnlag å vurdere medlemsskap på, men de oppfordret meg til å søke på nytt senere.

I februar i år fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve på nytt og sendte like godt inn hele førsteutkastet på krimboka. Jeg presiserte selvsagt at manuset er under bearbeiding. Nå kom svaret, og det var av den hyggelige sorten – de hadde tatt meg opp som medlem 🙂

Hva er så poenget med å være med i denne foreningen? Den ble for øvrig startet allerede i 1972 av en gruppe nordnorske forfattere som ville kjempe for å ta vare på nordnorsk litteratur og kultur.

Vel, jeg ser flere gode grunner, som også er nevnt på nettsiden deres:
– Man blir med i et fellesskap.
– Man får muligheten til å få kontakt med andre nordnorske forfattere.
– Om man ønsker det, kan man få presentert utgivelser, lanseringer eller andre arrangement på nettsida, og får info om slike ting.
– Under årsmøtene kan man få faglig påfyll gjennom kurs, workshops eller foredrag i tillegg til sosialt samvær og årsmøtediskusjoner.

For dere som har lest helt ned hit og som lurer på hvordan det går med arbeidet med boka, så er svaret at jeg har fått jobba litt med den denne uka også – uten at jeg kan si noe nærmere om når den er ferdig. Takk for tålmodigheten 🙂