Et skritt nærmere bok – og litt om det å takle tilbakemelding

Nylig fikk jeg manuset mitt tilbake fra redaktør igjen. Denne gangen er det to som har lest boka.

Redaktør Camilla Otterlei har fått Mari Lommelun (som både er redaktør, språkvasker og korrekturleser) til å lese teksten, og de har sammen kommet med tilbakemeldinger og forslag til redigering.

Da jeg sendte fra meg manuset sist, var det blitt rundt 30.000 ord lengre enn førsteutkastet. Nå skal jeg kutte litt ned på det. Overflødige, unødvendige ord og setninger slettes, dialoger strammes opp og historien spisses.

Nå gjenstår trolig bare én gjennomlesning før boka skal til språkvask og korrektur.
MÅLET ER AT DEN SKAL VÆRE KLAR TIL UTGIVELSE I HØST 🙂

Jeg ser allerede nå at denne runden med redigering kommer til å gå raskere enn forrige. Jeg er også mer motivert – kanskje fordi jeg begynner å se lyset i enden av tunnelen?

Glad for ny tilbakemelding på manuset 🙂

Det er ikke alltid så lett å takle tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk. I begynnelsen av forrige omgang med manuset, kjente jeg et øyeblikk at jeg holdt på å miste motet. Det var så overveldende mye som jeg burde gjøre noe med, så mange kommentarer at jeg ble litt matt.

Da jeg fortalte det til en jeg tidvis jobber sammen med, tok hun fram er sitat fra Åsa Sahlqvist sin bok «Språkballongen»:

«Det er en krevende kunst å ta imot kritikk på riktig måte. Man må holde tilbake sine egne ømme tær og lysten til å forsvare seg og ta igjen.
Skill mellom person og sak. Tenk ikke at «nå skal hun prøve å bestemme over meg». Kritikeren er kanskje en klodrian. Men kritikken kan være på sin plass likevel. Kanskje inneholder teksten din noen feil. Men da er det den, ikke deg, det er feil på.
Prøv å se kritikken som et uttrykk for kjærlighet, ikke som et maktmiddel.
Tenk sånn: Nesten ingen leser det jeg skriver. Det er en hard kritikk som burde såre meg dypt. Noen leser meg og synes teksten min er kjedelig og uforståelig. Men de sier det ikke til meg. Kanskje diskuterer de det bak min rygg. Det burde også såre meg dypt. Men her kommer en som både har lest teksten min og som tør å fortelle meg hva hun synes om den.
Hun er et godt menneske.»

Dette sitatet snudde opp ned på alt. Det var akkurat det jeg trengt for å få et puff i riktig retning, ny motivasjon og tro på boka.

Så takk til Hege for å ha lest sitatet for meg, og til Camilla som tør å si hva hun mener fordi hun vil bokas beste! 🙂