Måned: mars 2021

Hvordan det går med boka? Jo, nå skal du høre…

Nå er det litt over en måned siden jeg fikk manuset i retur fra redaktøren min, Camilla Otterlei. Hun kom med mange innspill på hvordan jeg kan gjøre boka bedre. Kanskje du lurer på hva jeg har gjort siden da?

Først og fremst måtte jeg ta stilling til innspillene hennes. Det er ingen krav om at jeg må gjøre ditt eller datt, men forslag gitt i beste mening for å gjøre historien min enda bedre.

«Kill your darlings» er et uttrykk man hører av og til i forbindelse med skriving. Det betyr at man kutter bort tekststykker som man egentlig er veldig fornøyd med. Selv om de isolert sett kanskje er gode, er det ikke sikkert det er nødvendig å ha de med. Hvorfor man ikke bare kan ha det med? Skal teksten bli god, bør man ikke ha med scener og utdrag som ikke driver historien framover eller har noen funksjon.

Nok om det. Jeg gikk nøye gjennom tilbakemeldingene, diskuterte det med flere og gjorde meg opp noen tanker om hvordan jeg skulle gripe det an. Et av innspillene hun kom med var at leseren opplever historien gjennom for mange personer. Altså, det er for mange som får ha synsvinkelen i tillegg til hovedpersonen. Min utfordring var da: hvordan endre historien slik at informasjonen likevel kommer fram, men da (helst) opplevd gjennom hovedpersonen. Slike endringer får konsekvenser mange steder i boka, altså må flere partier skrives om.

Jeg har jobbet en del med teksten, men ikke så mye som jeg gjerne skulle ha gjort. Med 100 prosent jobb, for tiden 75 prosent som journalist i Saltenposten og 25 prosent i et prosjekt tilknyttet journalistutdanninga i Bodø, så blir det travle dager. Krimboka er et hobbyprosjekt, så det må gjøres på fritida, men etter en lang dag foran pcen kan det iblant sitte langt inne å sette seg ned foran den igjen.

Med andre ord: det går litt opp og ned med skrivinga, men det skrives. Nå er det påskeferie og jeg har allerede fått arbeidet litt med manuset. Når jeg først setter meg ned med det kommer jeg raskt inn i skribebobla. Etter påske skal jeg snakke med redaktøren, og det ser jeg fram til!

Ellers vil jeg takke dere som har sponset bokprosjektet mitt på spleisen som Rebecca opprettet – setter stor pris på det! 🙂

For en del uker siden ble jeg overrasket med en bursdagsgave på forskudd, og plutselig hadde jeg egen logo!

Jeg har ei god venninne som driver med både strikking, søm og nå også vinyltrykk. Hun er egentlig lærer, men har altså et hobbyprosjekt som er i ferd med å bli en egen geskjeft – «Saritha sy og strikk» (du finner henne på Facebook og Instagram).

Hun hadde funnet ut at hun ville gi meg et handlenett med firmanavnet mitt på og en versjon av bildet jeg har på hjemmesida mi (fjellrekka i silhuett mot solnedgangen). Sammen med en bekjent hadde hun diskutert seg fram til hvordan det skulle se ut. Veldig stilig, synes jeg – og utrolig kul gave å få! Som jeg sa: Man kan aldri få for mange slike nett!

Nå skal det sies at firmaet mitt er ferskt og boka er ikke ferdig ennå, så i det hele tatt å tenke på noen produkter med firmanavn på var ikke i nærheten av hodet mitt. Etter hvert kan det kanskje bli aktuelt å tilby noe slikt, og da er det ingen tvil om at jeg fortsetter samarbeidet med Saritha 🙂

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er jeg som er innhaver av et tøynett med «Ord fra nord» på. Etter at jeg la ut bilde på Instagram har flere jeg kjenner bestilt et til seg selv også (etter godkjenning fra meg).

«Har du vunnet i Lotto?» spurte en av mine kolleger da jeg jublet under lunsjen en dag denne uka.

Nei, jeg hadde nok ikke det, men jeg hadde fått en hyggelig e-post fra Nordnorsk forfatterlag.

For over et år siden oppfordret forfatter/illustratør/designer Sissel Horndal meg til å søke om medlemsskap i Nordnorsk forfatterlag. Jeg hadde intervjuet henne om hennes pågående prosjekter og intervjuet hadde glidd over i en samtale om skriving, ideer og mine egne bokprosjekter.

Jeg tvilte på at det gikk an at jeg ble medlem siden jeg ikke hadde utgitt noe bok, men undersøkte litt og fant ut at man kunne bli vurdert tatt opp som medlem på bakgrunn av innsendte tekster. Jeg tok oppfordringen og sendte inn noe av det jeg har skrevet. Etter en stund (som sikkert ble ekstra lang på grunn av korona) fikk jeg svar om at jeg ikke var tatt opp. Det jeg hadde sendt inn var for tynt grunnlag å vurdere medlemsskap på, men de oppfordret meg til å søke på nytt senere.

I februar i år fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve på nytt og sendte like godt inn hele førsteutkastet på krimboka. Jeg presiserte selvsagt at manuset er under bearbeiding. Nå kom svaret, og det var av den hyggelige sorten – de hadde tatt meg opp som medlem 🙂

Hva er så poenget med å være med i denne foreningen? Den ble for øvrig startet allerede i 1972 av en gruppe nordnorske forfattere som ville kjempe for å ta vare på nordnorsk litteratur og kultur.

Vel, jeg ser flere gode grunner, som også er nevnt på nettsiden deres:
– Man blir med i et fellesskap.
– Man får muligheten til å få kontakt med andre nordnorske forfattere.
– Om man ønsker det, kan man få presentert utgivelser, lanseringer eller andre arrangement på nettsida, og får info om slike ting.
– Under årsmøtene kan man få faglig påfyll gjennom kurs, workshops eller foredrag i tillegg til sosialt samvær og årsmøtediskusjoner.

For dere som har lest helt ned hit og som lurer på hvordan det går med arbeidet med boka, så er svaret at jeg har fått jobba litt med den denne uka også – uten at jeg kan si noe nærmere om når den er ferdig. Takk for tålmodigheten 🙂

Denne uka har jeg vært heldig å få ta noen dagers vinterferie, og har blant annet kommet godt i gang med redigering av bokmanuset.

Det er ikke bare bare å skulle ta tak i teksten og det redaktøren har påpekt. Selv om jeg er enig i mange av innspillene, er det ikke gjort på et blunk å få satt teorien ut i praksis.

En av oppgavene jeg har fått er å kutte ned på antall personer i boka, og spesielt antall personer som leseren opplever historien gjennom. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg er i gang med redigering og omskriving, og jeg tror også at dette vil gjøre historien bedre.

Har du tenkt over hvor mange personer du får være «inni hodet til» i de bøkene du leser? Nå jobber jeg med at mer av handlingen skal oppleves fra hovedpersonen sitt ståsted. Det skal også være med på å øke spenningen i historien.

Utfordringen min er at det ikke vil være naturlig at hovedpersonen er til stede i alle de scenene som er i manuset fra før. Hvordan skal hun – for det er en kvinnelig hovedperson – få greie på det som skjer der? Som sagt, jeg er i ferd med å løse utfordringen, og når jeg først kom inn i skrivebobla igjen har jeg egentlig kost meg skikkelig.

Nå har jeg langt fra sittet konstant og arbeidet med boka disse dagene. Jeg har gått tur, badet (!!), spilt kort, sett film og kost meg sammen med de andre her. Kjekt å få ladet batteriene litt også. Det må til for å holde ut i det langt løp.