På den andre siden av kameraet…

Jeg jobber som journalist i lokalavisa Saltenposten på Fauske og intervjuer mange hver uke. Det er ytterst sjelden at jeg er på motsatt side av kameraet, men det har jeg altså opplevd denne uka.

Litt skummelt å bli intervjuet!

I forbindelse med bokutgivelsen har jeg funnet ut at jeg ville opprette et enkeltpersonsforetak. Det gikk ikke mer enn noen timer fra jeg fikk melding fra Altinn om at det var registrert til telefonen ringte: – Hei, det er Thomas fra Avisa Nordland, hørte jeg i den andre enden.
Avisene følger med på nyregistreringer og annet nytt som kommer fra Brønnøysundregistrene – det gjør vi også – men jeg hadde ikke tenkt så langt som at noen var interessert i meg og firmaet mitt «Ord fra nord».

Rart å være på motsatt side av kameraet.

Jeg hadde ikke tenkt å sette inn støtet med markedsføring av boka riktig ennå siden jeg ikke vet når den blir utgitt, men man må jo bare ta de mulighetene som kommer. Journalisten var hyggelig han, og det endte med en nettsak samme kveld + i avisen noen dager senere.

Her finner dere nettsaken.

Det har ført til hyggelige telefoner, meldinger og kommentarer når jeg jeg truffet folk som har lest intervjuet 🙂

Som om ikke det var nok at AN ringte, ble jeg intervjuet av min egen avis Saltenposten til det ukentlige lørdagsportrettet. Det gikk greit å svare på spørsmålene og å bli fotografert, men jeg må innrømme at jeg gledet meg mest til å tegne selvportrettet! (se nederst i innlegget)

Her kan dere lese intervjuet.

Oppi alt dette har en god venninne av meg startet en «Spleis» for bokprosjektet mitt! Hun har lyst til å bidra til at boka skal bli utgitt. Det er utrolig snilt av henne, og jeg setter stor pris på all sponsing. Det er tross alt mange gode formål ute på Spleis, så jeg føler meg ydmyk i forhold til at noen har startet en for mitt prosjekt.

Det har som dere skjønner vært en innholdsrik uke på bok/firmafronten. Jeg har også hatt litt dialog med redaktøren og er i gang med å bearbeide manuset ut fra tipsene jeg har fått.

Selvportrett av meg og hunden Milo.

Hjelp! Nå er vi i gang!

Denne uka fikk jeg første tilbakemelding på bokmanuset fra min redaktør Camilla Otterlei. I tillegg til en video-tilbakemelding har hun sendt et innholdsrikt dokument med innspill på hva som kan gjøre teksten bedre.

Mye av det hun skriver er jeg helt enig i, og det er flere ting som ikke overrasker meg at hun mener kan endres for å løfte nivået. Før jeg sendte inn boka til en manuskonkurranse før jul, hadde jeg gått gjennom og redigert førsteutkastet. Det var mer eller mindre et andreutkast jeg sendte fra meg, så nå går jeg faktisk i gang med versjon 3!

Spennende med første tilbakemelding fra redaktør!

Jeg innser at jeg har mye jobb foran meg, men det må til for at boka skal bli best mulig. Nå gjelder det å sette av nok timer til dette, for tidsperspektivet avhenger nok mest av hvor lang tid jeg trenger på redigering, omskriving og liknende. Dere som lurer på når dere kan kjøpe boka må altså smøre dere med en aldri så liten porsjon med tålmodighet.

Ja her på bildet får dere en sniktitt på boka mi, nærmere bestemt tittelen. «Lukk meg i ditt hjerte inn» er ikke en typisk krimtittel, men kanskje du blir litt spent på hva som gjemmer seg bak den..?

Inspirasjon og boktips

Jeg har alltid vært en lesehest og har lest spennings- og krimbøker siden jeg var ganske ung. Etter hvert ble Pelle og Proffen, Betongrosene og Mesterdetektiv Blomquist byttet ut med Agatha Christie, Maria Lang og Mary Higgins Clark.
De siste 25 årene er det i hovedsak nordisk krim det har gått i, og mitt første sterke møte med den nordiske krimbølgen var Karin Fossum sin bok «Se deg ikke tilbake» i 1996. Boka var umulig å legge fra seg, jeg var hektet.

Kerstin Ekman fikk Nordisk råds litteraturpris for «Hendelser ved vann».

En annen bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg på 90-tallet var Kerstin Ekmans bok «Hendelser ved vann». Det er midtsommer i en avsides bygd i Nord-Sverige på 70-tallet og et ungt par blir funnet drept i et telt. Bokas hovedperson får et glimt av en person som kan være morderen, men det skal ta lang tid før saken blir løst. Boka er mye mer enn en krimbok med sine skildringer av miljøet og personene i utkant-Sverige.

Frode Granhus kom med i alt åtte krimbøker – den siste ble utgitt etter hans død.

Jeg kan ennå huske fascinasjonen av å lese en Varg Veum-bok der jeg plutselig kjente meg igjen i området han beskrev. (Jeg har tross alt bodd noen år i Bergens-området, både som barn og voksen.)

På grunn av studier var det en periode da jeg nesten ikke leste noe skjønnlitteratur. Det snudde en gang jeg var i ferd med å gå ut av Fauske bibliotek uten å ha lånt en eneste bok – det ville i så fall vært første gang. Den gang biblioteksjef Tora Bikset stoppet meg og tipset om Henning Mankell sin bok «Villspor», og dermed var jeg på sporet igjen.

Jeg vært innom de fleste mer eller mindre kjente skandinaviske krimforfattere og noen ellers også, og synes det er spennende å bli kjent med nye.

Blant de som har inspirert meg mest de senere årene er avdøde Frode Granhus med sine krimbøker fra Lofoten. Han hadde en evne til å skape en spesiell stemning og spenning med de fantastiske kulissene Lofoten er.

Journalist Vigdis Kroken og bokhandler Ragnhild Kolden gir ut bøker i lag.


Kroken og Kolden (Vigdis og Ragnhild) er en forfatterduo jeg har stor sans for. De har skrevet fire (bygde-)krimbøker i perioden 2011-2018 med handling fra Lom-området og er flinke til å skildre både miljø og personer.
Det er også Magnhild Bruheim som ga ut en rekke bøker i samme sjanger fra 1997 til 2008. Spesielt debutboka «Varselet» og «Nattskrik» var spennende og nervepirrende. Både Bruheim og Kroken/Kolden skriver på nynorsk, men det glemmer man fort når man først blir dratt inn i handlingen!

Har du noen gode boktips?
PS: Jeg leser andre bøker enn krim også 😉

Hvorfor skriver jeg, og hva ville jeg selv likt å lese?

Hva er det som får meg til å skrive bok? Hva er det i det hele tatt som får meg til å ta fram pcen igjen for å skrive når jeg har gjort akkurat det store deler av arbeidsdagen som journalist i lokalavisen?

Det er mange årsaker til det. Først må jeg presisere at det å skrive nyhetsartikler, reportasjer og notiser for en avis er noe annet enn å skrive en ren skjønnlitterær tekst der jeg selv kan bestemme tema, form og innhold. Derfor er det ikke det samme å skrive på jobb og fritiden for meg.

Jeg har skriving som hobby fordi det er artig, fordi jeg har mange ideer og historier i hodet som vil ut og fordi jeg vil gi ut bok. Akkurat det bestemte jeg meg for for flere år siden, og som jeg skrev i forrige innlegg er jeg nærmere å oppfylle drømmen enn jeg noen gang har vært!

Selv om jeg har sittet foran pcen på jobb og skrevet artikler, hindrer det meg ikke å skrive på fritida.

Da jeg bestemte meg for å ta tak i en krimidé som jeg fikk for noen år tilbake, tenkte jeg også gjennom hva det er slags bok jeg ville ha likt å lese selv. Hva er det med krimhistorier som fenger meg?
Jeg liker spesielt godt det mange kaller for bygdekrim, det vil si at handlingen foregår på et lite sted i stedet for i en storby. Aller helst skal det foregå på et virkelig sted, for både jeg og andre synes det er gøy å kunne kjenne seg igjen. Dernest liker jeg bøker med parallelle historier og gjerne med et snev av noe overnaturlig.

Krimboka mi er et forsøk på å skrive ei bok som jeg selv ville ha likt å lese, og forhåpentligvis ei bok som flere vil kose seg med!